Hvorfor var ingen der? Hvorfor hjalp ingen meg? Hvorfor skjønte ingen hva som foregikk? Hvorfor skjønner ingen det fortsatt, selv om jeg forteller dem det? Jeg traff familie og venner passelig ofte, skjønte de virkelig ingenting? Eller var de redd for å fornærme meg ved å si at forholdet mitt var dårlig? Er det virkelig ingen i hele verden, ikke engang foreldrene mine, som merker når jeg har det vondt?
Jeg vet ikke om jeg hadde klart å komme meg ut av forholdet tidligere hvis noen hadde fortalt meg hvor lite sunt det var, men det var aldri noen som prøvde engang. Det virket tvert imot som om de fleste jeg kjente likte Ham bedre enn meg. Både far og mor sa de var glade for at jeg hadde noen som passet så godt på meg, og vennene mine hadde aldri selv hatt så langvarige og faste forhold og tenkte at det måtte være supert. Jeg er fortsatt skuffet og jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne stole på at jeg har et nettverk som tar imot meg hvis jeg faller igjen.
