Da jeg gikk på barneskolen lærte vi at i “gamle dager” mente man at barn skulle synes, men ikke høres. Jeg reagerte (innvendig) på det læreren sa, for dette hadde jeg lært fra tidlig alder av at var sant. Det var sånn det skulle være. Jeg tenkte at læreren måtte være en av disse radikale voksne som foreldrene mine snakket om, som drev med “fri oppdragelse” og familiemøter for å løse problemer og det som verre var.
Jeg lærte fra veldig tidlig av at barn skulle sees men ikke høres. Jeg ble pyntet i fine små rosa kjoler og musefletter og englehår, og så ut som en liten dukke. Men snakket noen til meg, var det mamma som svarte. “Hva heter du?” “Hun heter Aurora.” “Fikk du noe fint til jul da, aurora?” “Hun fikk så mye fint, at. Hun er nok litt bortskjemt!” – Jeg fikk aldri anledning til å svare selv. Dessuten hadde jeg fått høre så mange ganger at man ikke skulle “svare voksne når de snakker til deg”. Nå som jeg er voksen, skjønner jeg jo at de mente “svare frekt”, men jeg skjønte uansett ikke forskjellen på hva som var frekt og ikke i de sammenhengene der. Å si at jeg var mett når far ba meg spise opp ble sett på som å svare frekt.
I familieselskapene var det ikke lagt opp til at barna skulle prate. De voksne pratet med hverandre. Jeg hadde en kusine som var ett år yngre enn meg. Hun deltok alltid i de voksnes samtaler rundt middagsbordet, og hennes foreldre snakket til henne som om hun skulle være en av dem, tenkte jeg alltid. Hver gang vi kom hjem fra et selskap der de også hadde vært, brukte mor resten av kvelden til å snakke om hvor frekk kusinen min var.
Stikkord: barndom, oppdragelse
