Jeg tok med meg stillheten videre i livet. Jeg var ikke vant til å svare når noen andre enn mor eller far spurte meg om noe, og det ble vanskelig da jeg begynte på skolen (jeg gikk ikke i barnehage). Jeg visste ingenting om hvordan man samtalte. Hadde aldri lært hvordan jeg kunne finne på spørsmål å stille andre, jeg husker at jeg ble så imponert over andre barn på min alder som spurte hvor jeg bodde, hvor mange søsken jeg hadde, hvilken farge jeg likte best – jeg hadde aldri lært å spørre. Om noe som helst.
På skolen skjønte jeg at man av og til måtte rekke opp hånden og svare, at man ikke bare kunne sitte rolig å se på læreren hele tiden. Jeg rakk opp hånden når jeg visste svaret på noe. Men utenom det sa jeg aldri noen ting. Det var en voksen lærer der, og barn skulle ikke bare prate da.
Og så kom neste problem: Når var jeg ikke barn lenger? Det fant jeg aldri svaret på. Jeg fortsatte tausheten ovenfor alle som var en generasjon eldre enn meg, selv når jeg ble ungdom og ung voksen. Det var et mønster jeg ikke klarte å bryte ut av. I tillegg var jeg så forskjellig fra andre på min alder at jeg ikke visste hva jeg skulle prate med dem om heller, og vice versa.
I familieselskapene jeg snakket om, var det vanlig at barna fikk gå og leke sammen etter middag. Det var mange barn i min store familie, det virket noen ganger som om det var om å gjøre for både mor og far og søsknene deres å ikke bli den av sine søsken som hadde færrest barn. Da barna fikk klarsignal til å forlate middagsbordet, sa alltid mor: “aurora er litt sjenert, hun vil heller sitte her med meg en stund til.” Og så snudde hun seg mot meg og sa “du kan bare sitte her hos meg, vet du, aurorami. Det er trygt å sitte hos moren sin. Du er så sjenert du, akkurat sånn var jeg da jeg var liten også.”
Jeg tror jeg kan være ærlig når jeg sier at jeg nesten aldri var sjenert. Jeg var bare alltid usikker, usikker på hva som var riktig og galt av meg å gjøre, og hvis jeg ikke gjorde det riktige, ble mor og far sint eller lei seg, bare på grunn av meg. Jeg lurer fortsatt på hvorfor mor alltid passet på at jeg satt ved siden av henne ved middagsbordet og ble igjen da de andre dro for å leke. Samtidig skrøt hun av hvordan lillesøster og storesøster og lillebror var så flinke til å leke med andre barn. Hun skrøt av dem til meg, om det. Liknet jeg så mye på henne da hun var ung at hun ville jeg skulle leve akkurat det samme livet som henne? Eller var det hun som var usikker og ville ha meg i nærheten, og skyldte på meg ovenfor de andre voksne? Jeg husker at jeg måtte være med henne hver gang hun måtte gå ute mens det var mørkt, helt fra jeg var veldig liten, fordi hun var mørkredd. Var dette noe av det samme? Og er det riktig å bruke sitt fem år gamle, eller åtte år gamle, eller tolv år gamle, eller atten år gamle barn som en slags personlig fulltidsarbeidende støttekontakt?
Stikkord: barndom
