Hvorfor?

Hvorfor var ingen der? Hvorfor hjalp ingen meg? Hvorfor skjønte ingen hva som foregikk? Hvorfor skjønner ingen det fortsatt, selv om jeg forteller dem det? Jeg traff familie og venner passelig ofte, skjønte de virkelig ingenting? Eller var de redd for å fornærme meg ved å si at forholdet mitt var dårlig? Er det virkelig ingen i hele verden, ikke engang foreldrene mine, som merker når jeg har det vondt?

Jeg vet ikke om jeg hadde klart å komme meg ut av forholdet tidligere hvis noen hadde fortalt meg hvor lite sunt det var, men det var aldri noen som prøvde engang. Det virket tvert imot som om de fleste jeg kjente likte Ham bedre enn meg. Både far og mor sa de var glade for at jeg hadde noen som passet så godt på meg, og vennene mine hadde aldri selv hatt så langvarige og faste forhold og tenkte at det måtte være supert. Jeg er fortsatt skuffet og jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne stole på at jeg har et nettverk som tar imot meg hvis jeg faller igjen.

Dobbeltspill

Han meldte seg inn i foreninger for de svake, syke og trengende, og mot vold og elendighet. Han inviterte likesinnede til møter hjemme hos oss. Etter at møtedeltagerne hadde reist hjem igjen, begynte den psykiske volden mot meg, samtidig som han snakket om hvor tullete han syntes de andre var og at de svake og trengende måtte se til å skjerpe seg litt og ta mer anvar for sine egne liv.

Hvem er denne karen med sekk og lue på?

På julebarnetv Jul i Skomakergata, hadde de hver dag et innslag fra Jon Blund som snakket om barns rettigheter. Foreldrene mine klaget til hverandre over hvor vanskelig språk de brukte i disse småfilmene (“særlig rett, hva betyr særlig rett?”) og hvordan de kunne bruke det vanskelige språket ovenfor barn når ikke engang de som var voksne forstod hva som mentes. Jeg spurte noen ganger om hva jon blund mente. Foreldrene mine svarte at Jon Blund var et utenlandsk eventyr som ikke gjaldt barn som bodde i Norge. Det gjaldt bare fattige barn og sånt. Dessuten, sa de, så måtte man ikke tro det som var på barnetv, det var som alle andre eventyr for barn – det var ikke sant på ordentlig.

Ikke høres 2. Var jeg mors støttekontakt?

Jeg tok med meg stillheten videre i livet. Jeg var ikke vant til å svare når noen andre enn mor eller far spurte meg om noe, og det ble vanskelig da jeg begynte på skolen (jeg gikk ikke i barnehage). Jeg visste ingenting om hvordan man samtalte. Hadde aldri lært hvordan jeg kunne finne på spørsmål å stille andre, jeg husker at jeg ble så imponert over andre barn på min alder som spurte hvor jeg bodde, hvor mange søsken jeg hadde, hvilken farge jeg likte best – jeg hadde aldri lært å spørre. Om noe som helst.

På skolen skjønte jeg at man av og til måtte rekke opp hånden og svare, at man ikke bare kunne sitte rolig å se på læreren hele tiden. Jeg rakk opp hånden når jeg visste svaret på noe. Men utenom det sa jeg aldri noen ting. Det var en voksen lærer der, og barn skulle ikke bare prate da.

Og så kom neste problem: Når var jeg ikke barn lenger? Det fant jeg aldri svaret på. Jeg fortsatte tausheten ovenfor alle som var en generasjon eldre enn meg, selv når jeg ble ungdom og ung voksen. Det var et mønster jeg ikke klarte å bryte ut av. I tillegg var jeg så forskjellig fra andre på min alder at jeg ikke visste hva jeg skulle prate med dem om heller, og vice versa.

I familieselskapene jeg snakket om, var det vanlig at barna fikk gå og leke sammen etter middag. Det var mange barn i min store familie, det virket noen ganger som om det var om å gjøre for både mor og far og søsknene deres å ikke bli den av sine søsken som hadde færrest barn. Da barna fikk klarsignal til å forlate middagsbordet, sa alltid mor: “aurora er litt sjenert, hun vil heller sitte her med meg en stund til.” Og så snudde hun seg mot meg og sa “du kan bare sitte her hos meg, vet du, aurorami. Det er trygt å sitte hos moren sin. Du er så sjenert du, akkurat sånn var jeg da jeg var liten også.”

Jeg tror jeg kan være ærlig når jeg sier at jeg nesten aldri var sjenert. Jeg var bare alltid usikker, usikker på hva som var riktig og galt av meg å gjøre, og hvis jeg ikke gjorde det riktige, ble mor og far sint eller lei seg, bare på grunn av meg. Jeg lurer fortsatt på hvorfor mor alltid passet på at jeg satt ved siden av henne ved middagsbordet og ble igjen da de andre dro for å leke. Samtidig skrøt hun av hvordan lillesøster og storesøster og lillebror var så flinke til å leke med andre barn. Hun skrøt av dem til meg, om det. Liknet jeg så mye på henne da hun var ung at hun ville jeg skulle leve akkurat det samme livet som henne? Eller var det hun som var usikker og ville ha meg i nærheten, og skyldte på meg ovenfor de andre voksne? Jeg husker at jeg måtte være med henne hver gang hun måtte gå ute mens det var mørkt, helt fra jeg var veldig liten, fordi hun var mørkredd. Var dette noe av det samme? Og er det riktig å bruke sitt fem år gamle, eller åtte år gamle, eller tolv år gamle, eller atten år gamle barn som en slags personlig fulltidsarbeidende støttekontakt?

Synes, ikke høres.

Da jeg gikk på barneskolen lærte vi at i “gamle dager” mente man at barn skulle synes, men ikke høres. Jeg reagerte (innvendig) på det læreren sa, for dette hadde jeg lært fra tidlig alder av at var sant. Det var sånn det skulle være. Jeg tenkte at læreren måtte være en av disse radikale voksne som foreldrene mine snakket om, som drev med “fri oppdragelse” og familiemøter for å løse problemer og det som verre var.

Jeg lærte fra veldig tidlig av at barn skulle sees men ikke høres. Jeg ble pyntet i fine små rosa kjoler og musefletter og englehår, og så ut som en liten dukke. Men snakket noen til meg, var det mamma som svarte. “Hva heter du?” “Hun heter Aurora.” “Fikk du noe fint til jul da, aurora?” “Hun fikk så mye fint, at. Hun er nok litt bortskjemt!” – Jeg fikk aldri anledning til å svare selv. Dessuten hadde jeg fått høre så mange ganger at man ikke skulle “svare voksne når de snakker til deg”. Nå som jeg er voksen, skjønner jeg jo at de mente “svare frekt”, men jeg skjønte uansett ikke forskjellen på hva som var frekt og ikke i de sammenhengene der. Å si at jeg var mett når far ba meg spise opp ble sett på som å svare frekt.

I familieselskapene var det ikke lagt opp til at barna skulle prate. De voksne pratet med hverandre. Jeg hadde en kusine som var ett år yngre enn meg. Hun deltok alltid i de voksnes samtaler rundt middagsbordet, og hennes foreldre snakket til henne som om hun skulle være en av dem, tenkte jeg alltid. Hver gang vi kom hjem fra et selskap der de også hadde vært, brukte mor resten av kvelden til å snakke om hvor frekk kusinen min var.

Nei, nei, gutt

Nei, nei, gutt!

Dette må bli slutt!

Ikke løpe inn i stua

før du har tatt av deg lua!

Glemte du det rent?

Det var ikke pent!

Slik lærte jeg at det ikke var noen forskjell mellom å gjøre noe med vilje eller å bare glemme det. Det var ikke pent uansett.

Krenkelser av barn

Jeg limer bare inn kommentaren jeg skrev til dette veldig gode innlegget om rising av barn. Posten er noen måneder gammel, men det gjør vel ingenting.

Min kommentar:

Ydmykende er halve forbokstaven. Jeg husker spesielt en gang jeg var fem eller seks, og dette var straffen for å ha rakt tunge til en forelder (jeg husker alt veldig godt og jeg rakk ikke tunge til noen bevisst, jeg krøllet tungen i et barnlig tidsfordriv mens jeg tilfeldigvis så i den retningen en av foreldrene mine befant seg). Etterpå tenkte jeg at det måtte være fryktelig slemt å rekke tunge, omtrent like slemt som å slå noen som er mindre enn seg (fordi, kremt, det var jo det jeg “fikk igjen”).

Voksne glemmer ofte at barn er egne mennesker med mange tanker. Som fem-seksåring hadde jeg blitt heftig oppdratt til å aldri vise noen form for nakenhet til andre mennesker, at jeg alltid måtte gå på badet for å skifte og så videre, så du har veldig rett i at ydmykende ikke på langt nær dekker opplevelsen. Når både mor og far står og slår deg på rumpa som er bar etter de har røsket ned bukse og truse og lagt deg over en krakk.

Jeg husker ikke om selve slagene var vonde, for å si det sånn.

Uff.

Slipper aldri unna

Den “verste” exen min bor ikke langt unna meg. Dét er vanskelig. Han ringer meg hele tiden, spør om hvordan det går, hva jeg gjør, hvilke planer jeg har med livet mitt og sånt. Jeg svarer høflig og påtatt blidt. Prøver desperat å fortelle at jeg har kontroll på mitt eget liv. Det går ikke inn. Han kritiserer fortsatt de valgene jeg tar, selv om de handler om mitt liv. Han ber meg om tjenester og jeg klarer ikke å si nei. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarer det. Jeg har aldri visst det. Jeg tror fortsatt ofte at det er meg det ligger hos, at jeg er en svak person som må ta skylden på meg selv når jeg ikke sier nei til det jeg ikke vil. Men nå vet jeg at jeg klarer å si nei til alle andre.

Kjønnsmotstandere

krisesenter.com og krisesenter.org, henholdsvis beregnet mot kvinner og menn, setter ofte kjønnene generelt opp mot hverandre. Altså at stedet for kvinner ofte snakker generelt om menn som om de skulle være naturlig overgripere, og vice versa. Jeg håper de ikke mener det slikt. Jeg ønsker ikke med denne bloggen å bli med på en sånn vinkling. Jeg tror at både de fleste kvinner og de fleste menn ønsker mennesker godt, uavhengig hvilket kjønn de er. Jeg tror også at det er tilfeldig om en overgriper er en mann eller kvinne. Kanskje spesielt når det gjelder psykisk vold, men også når det gjelder fysisk, jeg har hørt at det ofte er vanskelig for menn som blir slått av kvinner å søke hjelp, fordi de blir møtt med skeptiske reaksjoner fordi mannen jo skal være den sterkeste.

Dessuten, når man lager disse store motsetningene, overser man jo helt de overgrepene som skjer i homofile og lesbiske parforhold. Og jeg vet at de finnes.

Er det mer skamfullt å bli slått av en kvinne enn en mann? Har man lettere for å tro på en kvinne enn på en mann? Eller er det omvendt? Jeg tror at de fleste har lettere for å tro på en karismatisk overgriper enn på et underkuet og selvdestruktivt offer, uansett hvem som er kvinner og hvem som er menn.

Psykopat-stempelet.

Jeg har prøvd å lese om andres historier som likner mine. Mange av de forteller at de har bodd med en psykopat. Jeg vet ikke om “psykopat” er et ord man bør bruke, og jeg vet ikke så mye om hva det innebærer. Jeg liker ikke generaliserende stempling av psykisk psyke, det bidrar til at folk tror alle psykisk syke er skumle og farlige, og det vil jeg ikke. Jeg kommer nok ikke til å bruke det så mye. Men her er noe jeg fant da jeg søkte på “psykopat”.

 

Wikipedia:

En psykopat (av psykopati, også kjent som sosiopat) er en diagnostisk betegnelse på et syndrom av abnormale personlighetstrekk. Vanlige kjennetegn er at personer med en slik lidelse kan ved første inntrykk virke sympatiske, intelligente og sjarmerende, men som ved nærmere kontakt viser seg å være manipulerende, løgnerske og impulsive. Utad kan en psykopat være vellykket, med en godt betalt jobb og godt rykte etc, mens en innad viser seg å ha en utiltalende oppførsel. Det er ofte de nærmeste, familie/nære venner som merker det og får oppleve psykopatens virkelige personlighet.

Det kan ta lang tid, før de viser sitt “virkelige jeg”, og det kan skje fortløpende. De er drevet av sterk trang til å tilfredsstille egne behov og lyster og viser nedsatt evne til å føle empati og frykt. Dette kommer til uttrykk gjennom manglende hemninger i å utnytte andre personer og til å involvere seg i risikabel adferd. Andre vanlige symptomer er aggresjonsproblemer, manglende evne til langsiktig planlegging, nedsatt forståelse for ansvar og moral, logiske brister, patologisk løgnaktighet med mer.

De fleste psykopater er ikke kriminelle. Det meste av forskningen på psykopater er gjort på kriminelle psykopater. Problemet er ofte at psykopater ikke regner seg selv for å være syke. Av den grunn er de også vanskelige å avsløre. Psykopater har også evner til å manipulere andre personer med seg mot offeret, og dette gjør dem til hensynsløse og destruktive faktorer i mange sammenhenger i samfunnet.

Den til dels store forvirringen rundt begrepet psykopati kommer mye av at nærliggende diagnoser som antisosial personlighetsforstyrrelse og dyssosial personlighetsforstyrrelse blandes sammen med og likestilles med psykopati. Sistnevnte er imidlertid en langt snevrere diagnose enn de øvrige.

Sosiopat er synonymt med psykopat. Begrepet sosiopat ble innført av en del amerikanske forskere for å underbygge at psykopatens konflikt er i samspill med sitt sosiale miljø.

Hvis du lurer på om du er eller kjenner en “psykopat”, kan du teste det på klikk.no:

Robert Hares “Psychopathy Checklist” består av 20 kjennetegn med et poengsystem:

• Er du usikker på om vedkommende har det eller det karaktertrekket: 0 poeng
• Er du nesten sikker: 1 poeng
• Er du helt sikker: 2 poeng

Her er de 20 karaktertrekkene. Tenk gjennom hvert punkt og sett poeng. Etterpå legger du sammen poengene.

1) Glatthet/overfladisk sjarm

2) Egosentrisitet/storhetsideer om egen verdi

3) Behov for impulser/lett for å kjede seg

4) Patologisk løgnaktighet/bedrageri

5) Bløffmakeri/manipulering

6) Manglende anger eller skyldfølelse

7) Manglende dybde av følelser

8) Ufølsomhet/mangel på empati

9) Snyltende livsstil

10) Oppfarende/dårlig kontroll av sinne

11) Aktiv, seksuell adferd med flere partnere

12) Atferdsproblemer før fylte 12 år

13) Manglende realistisk langtidsplanlegging

14) Impulsivitet

15) Uansvarlig foreldreadferd

16) Hyppige ekteskap/samboerforhold

17) Ungdomskriminalitet før fylte 15 år

18) Svikt under prøvetid eller løslatelse

19) Manglende ansvar for egne handlinger

20) Flere typer lovbrudd blant følgende 10: innbrudd, ran, narkotika, frihetsberøvelse, mord(forsøk), ulovlig våpenbesittelse, seksuelt overgrep, grov uaktsomhet, bedrageri, flukt fra fengsel.

Resultat:

Over 20 poeng: Personen må regnes som et tvilstilfelle

Over 25 poeng: Vedkommende er innenfor grensene for den psykopatiske personlighetsforstyrrelsen

Les også: – Han ville drepe oss

OBS: Dette er kun ment for å gi deg en pekepinn om hvilke faktorer som kjennetegner en psykopat. Det er kun spesialister i psykiatri som kan stille en diagnose basert på denne testen, som er et av flere internasjonale diagnosesystem.